04.12.2012

For å si det sånn, kremt, kommer ikke denne bloggen til å bli oppdatert så ofte. 1. fordi jeg har andre ting å gjøre 2. fordi det tar tid som jeg kan bruke til å gjøre andre ting. MEN jeg har vært her i tre måneder nå, lært en hel del mer, glemt en hel del norsk og blitt lovet en stor kake til 18 års dagen min (som er om 47 dager mamma og pappa). Allora, på søndag bytter jeg familie til en familie som bruker varme i leiligheten. Dette er ganske stor for meg i og med at i min nåværende familie bruker de minst mulig varme og siden det er en murbygning og det kaldt, veldig kaldt. Litt sånn som det er i yttergangen, mamma. De bruker altså varme i huset, det er til og med varmere enn det jeg er vandt til hjemme, og alle de andre utvekslingselevene er misunnelige. Gjett hvem som ikke kommer til å fryse i vinter. Mens jeg er inne på været kan jeg fortelle om hvor varmt det er her for dere og hvor kaldt det er her for meg. Den siste uken har det vært mellom 12 og 17 grader, det har vært iskald vind og regnet en god del. Selv om det virker som vi er inne i en periode med mye regn virker det ikke som italienere vet hva støvler og regntøy er, de vet bare hva paraply og dunjakke er. De bruker store summer på sko og får nærmest panikk hvis de blir skitne, spesielt gutter, men støvler har de ikke? Tankegangen til en italiener kommer jeg aldri til å skjønne meg på.

 

(det finnes også katter her, men det er ganske sjeldent, og de flest er sky)

 

C.




Forventninger

Forventningene min før jeg kom hit var lave, veldig lave. Jeg hadde ikke forventet med stort mer enn en liten, leilighetet der jeg måtte dele rom med en vertssøster eller et lite hus 1 time utenfor byen med kanskje en eller to naboer. Før jeg fikk vite at jeg kom til en by på over 160 000 inngbyggere forventet jeg meg en liten landsby med kun noen få lokale butikker, eldre som sitter med en røyk i hånden utenfor den eneste baren, barn som leker i gaten, katter og hunder som løper om hverandre eller med andre ord den italienske tilværelsen man ofte ser på film. 

 

Min virkelighet er annerledes. Jeg bor i en leilighet med to etasjer, mitt eget rom med tilhørende bad, en dame som vasker leilighete to ganger i uken, noen som gir meg alt jeg trenger, møtt noen av de mest fantastiske menneskene jeg kunne håpet på og kommet i en klasse som faktis bryr seg. 

 

Skolen er veldig annerledes, samtidig som den ikke er det. Det virker som alt er veldig dårlig organisert, lærere kommer like ofte sent til timene som elevene, dukker gjerne ikke opp før kvarter-tjue minutter og forsvinner ofter ut av klasserommet for å snakke med en høyere rangert person hvis det er konflikt mellom elev og lærer. Når vi kom til skolen visste allerede at jeg og Morgan skulle i samme klasse, plutselig dukket det opp en tysk jente som de også da puttet midlertidig i klassen vår, fordi de selvsagt ikke hadde funnet en klasse til henne. Lærere skjelte oss ut fordi vi var for mange utvekslingselever, tre stykker, og det fikk bare lov til å være én i hver klasse selv om de hadde puttet meg og M. i samme. Vi møtte senere verdens mest sympatiske lærer som ville gjøre alt for å ha oss i klassen som vi også har i fagene historie og filosofi, for å gjøre det enda bedre for å var han villig til å oversette alt han sa til engelsk hvis vi ikke forso. Dag 2 ble vi igjen skjelt ut enda mer og det var tydelig at det var lærerene vi har i kunst og engelsk som ville ha oss bort, først og fremst M. bort fordi hun er amerikansk og har da muligheten til å rette på det meste engelsklæreren sier siden hun ikke er spesielt god i det hun gjør. Dag 3 litt mer utskjellig og jeg og den tyske jenta fikk vite hvilken klasse vi skulle gå til neste dag. Dette kom litt som et sjokk siden vi ble fortalt at to skulle bli i klassen, ikke én. Dag 4 gikk vi til den klassen vi først var i, dette for å protestere mot lærere og systemet, samt stå sammen som en klasse. Vi hadde heller ikke fått vite hvilken av de tre bygningene vi skulle til. Dette førte til at kunstlæreren ble enda mer forbanna enn sist, og sto og ropte til oss. Mellom alt dette dro vertsmoren min og M. sin til skolen for å skrive et brev til rektor på skolen med argumenter for at vi skulle fortsatt være i samme klassen av praktiske grunner, bl.a. noen som allerede er villig til å hjelpe oss i klassen, allerede kjøpt skolebøker (noe som vi egentlig ikke har fått gjort enda) og deling. Dag 4 visste jeg ikke hvor jeg hadde havnet og vertsmor tok en telefon og fikk høre at jeg fikk bli i klassen sammen med M. Dette var flott, men for min del ville det ikke gjort store forskjellen om jeg hadde havnet i en annen klasse. Selv om vi har gått på skolen en uke har vi ikke fått timeplan eller noe som helst informasjon. 

 

Jeg har også klippet håret. Resultatet ble overraskende bra etter jeg tenkte "hva faen er det du driver med?" en hel del ganger. Det er ikke bare kulturen som er annerledes, men også måten de klipper hår på. Selv den lille kunnskapen til engelsk hun hadde og den enda mindre kunnskapen på italiensk fra min side gjorde hun det jeg ba henne om, nemlig fjerne de ekstremt slitte tuppene mine.  Dette betalt jeg litt over 200 kroner for, eller 30 euro noe som jeg tror er ganske mye får en hårklipp her (?). For min del betaler jeg heller litt mer og vet at jeg får noe bra enn å betale mindre og får noe som ikke er fullt så bra. 

 

For å gjøre en ting klart når det gjelder kaffe, og da espresso. Etter det jeg har fått med meg er det kan du velge mellom tre forskjellige, kort, medium og lang. Når jeg snakker om det mener jeg selvsagt hvor mye vann det er så den er nødvendigvis ikke like tykk som sirup. Selv holder jeg meg til en espresso om dagen og te om morgenen hvis tid. Prisene er heller ikke så ille på bar, 1 euro.

 

C.




Mini update

Jeg har det forsatt bra, men vær så snill å send meg litt sjokolade. 

 

Hva gjør man før lunch i en så stor by som dette? Eller etter, for den saks skyld. Ettersom skolen ikke har startet har jeg kun et minimalt antall italienske venner på min alder, 2-3 stykk. Resten er bare en hel haug som jeg har spist diverse måltider med og kommer til å se minimalt til videre. Jeg har kommet over det punktet der jeg ikke har noe særlig behov for å være sammen med de andre utvekslingsstudentene, bortsett fra de to jeg har klikket med.

 

I dag har jeg ikke gjort noe annet enn å ligget på senga, Anna kom hjem for å lage lunch til meg. Hun er 14, og jeg er ikke akkurat med henne så mye utenfor husets fire vegger. Går jeg ut er det begrenset hva jeg kan gjøre, alt er stengt fra14-17. Bestemmer jeg meg for å gå en tur kommer jeg garanter til å gå med bort, og siden jeg ikke har helt skjønt hvilket gate som tilhører hvilket gatenavn hjelper det ikke med kart. Og bussene, de er det så mange av til å bli svimmel av. Det å være blondt i Italia er noe helt for seg selv. Det er så mange som stirret at jeg ikke går ut hvis det ikke er nødvendig. 

 



 

C.




Første uke

Jeg har snart vært i Italia en uke og på mange måter er det veldig likt Norge, men forstatt så forskjellig. For det første kunne jeg ikke fått en bedre familie, vi er fire jente, ønsker vi å gå ut, så går vi ut. Også en hund. Lola. Hun er så søt. 

 



Vi spister pasta hele tiden. Pasta i alle farger og fasonger. Pasta med blekksprut og pasta med tunfisk. Det eneste måltidet vi ikke spiser pasta er frokosten, men den er jo ikke noe å skryte av som enten er en liten yoghurt eller et bakeverk. Det er en ny type pasta til hvert måltid, nesten aldri det samme. Ellers er det også pizza, men lite kjøtt og grønnsaker. Her er det med andre ord ingen lavkarbo. Når de prøvde å gi med babyblekksprut sa jeg fint nei. 

 

 

"Eat everything" fisk

 

 

Alt er ved gåavstand, men fortsatt bruker vi bilen like mye som vi går. I går gikk vi hele syv timer, jeg gjentar syv timer. Som du sikkert har forstått har vi fortsatt ferie og jeg har kun fått et fåtall av italienske venner, dog har alle i klassen min lagt meg til på Facebook, men det færreste er interessert i å snakke før skolestart. Det er en haug med utvekslingselever her, tilsammen 13 stykker, men jeg vet kun om noen få. De siste dagene har jeg for det meste hengt med Morgan (Amerikansk) og gått rundt i byen. Det har de siste dagene ikke vært fint vært (i mine øyne fint) ettersom det har har vært litt regn i luften og vind. 

 

 

 C.




15 dager til avreise

Om 15 dager reiser jeg fra alt som er trygt og godt til noe som er helt fremmed. Jeg blir møtt av en fremmed kultur og et språk jeg har minimun kunnskaper til. Det vil bli utfordrende, men det vil også bli et år som blir fantastisk og ikke kan sammenlignes med noe annet. 

 

Byen heter Cagliari og er hovedbyen på Sardinia, en Italiensk øy i middelhavet. Der vil jeg bo i en familie med vertsmor Marina og vertssøstrene Anna og Giulia. Familien bor midt i byen med gangavstand til "alt". Etter inntrykket jeg har fått er de er de fantastisk og jeg kan ikke ønske meg en bedre familie.  Med tanke på at jeg reiser med Rotary kan det hende at jeg skal bytte familie underveis, men det er enda ikke sikkert. Ette det jeg har hørt vil jeg da havne i familien til den italienske gutten som kommer til Norge og tar "min plass", men som sagt, dette er ikke bestemt enda. 

 




Skolen jeg skal gå på heter Liceo Scientifico Statale "Michelangelo" di Cagliari, et langt navn jeg ikke klarer å uttale før det surrer seg etter første ord. Etter det jeg har hørt er skolen liten og jeg vil ikke gå meg vill i gangene som jeg gjorde de første ukene på Greveskogen. Fagene jeg skal ha er allerede bestemt på forhånd, skolen er naturfaglig og passer programfagene jeg skal gå videre med i 3. klasse. Skolen er fra 8.30 til 13.30 mandag, onsdag, torsdag og lørdag, du leste riktig, lørdag!! Torsdag og fredag til 14.10. Jeg har ikke små-ferier som høst- og vinterferie men har en lenger sommerferie. Når jeg kommer til Italia vil jeg ha 19 dager fri til før jeg starter på skolen 17. september!

 

C.